Unger er morsomme greier, ærlige, oppriktige og stort sett snille og greie å ha med å gjøre. Mødrene deres derimot….
Av
og til får jeg gleden av å være barnevakt. Det er moro. Utrolig hvor
kreative disse småjævlene kan være. Og så tenker de kloke
tanker………
Jeg hadde fått gleden av å passe en jente på 4 år noen timer.
Foreldrene dro med masse formaninger hengende etter seg. Ikke måtte
hun få sjokolade, brus eller potetgull, siden det var Satans
oppfinnelse, og grønnsaker kunne jeg bare glemme å få i henne……
Nå har det seg slik at innimellom hører jeg særdeles dårlig, og
hukommelsen er selektiv og skral, så kristenfundamentalistene hadde
knapt forlatt oppkjørselen før bordet var fullt av Satans oppfinnelser.
Etter en stund spurte hun om jeg drakk alkohol, hvilket jeg noe overrasket bekreftet. "Da kommer ikke du til Himmelen" sa hun.
Som kjent har jeg aldri lært å passe kjeften min. Derfor svarte jeg
at det ikke var så viktig for meg. Jeg kunne formelig høre hvordan
hjernen hennes jobbet på høygir og jeg forsto fort at dette ville hun
dypere inn i. Hun var jo tross alt kvinne.
"Hvorfor vil du ikke til Himmelen?" spurte hun omsider. "Jo" svarte
jeg,"Tenk så kjedelig det blir i Helvete for de som ender der. Og tenk
hvor trangt det blir i Himmelen hvis alle skal dit…."
Etter å ha tenkt litt godtok hun det, og temaet burde vært ute av
verden. Men siden hun var jente, klarte hun ikke å holde kjeften
lukket, og fortalte hele historien på søndagskolen eller noe
lignende. Resultatet var at moren hennes gikk bananas på meg…….
At kjeften min har skapt problemer for meg er velkjent. Her kommer enda et eksempel…….
Kompisen min hadde funnet seg dame, og nå skulle hun feire 21 års
dagen sin. Jeg hadde hverken lyst eller tid til å dra, men kompisen
min greide det mirakelet å overtalte denne asosiale sulliken til å
stikke innom. Men så var det dette med folkeskikk da…..
Jeg har hørt ordet flere ganger, men har aldri satt meg inn i hva
det betyr. Nå tror jeg at det å møte i selskap i kjeledress, ligger
under ordet folkeskikk. Det virker i allefall slik, siden jeg fikk
mange rare blikk da jeg møtte…
Da jeg hadde vært der lenge nok til å bli lei og tenke på hjemveien,
ca 5 min., måtte jeg jo rose vertinnen. Det gjorde jeg med følgende
ord: "Så vakker du er i kveld. Du ser ikke ut til å være en dag over
50…."
Dette er 14 år siden, og hun har ikke snakket til meg siden. Snakker om å være hårsår….
Men det var barn dette skulle handle om. Her er historien om Apegutten….
Gutten var 5 år og elsket å klatre og balansere. Spesielt var det
morsomt å balansere på veranda-rekkverk. Og jeg vet ikke hvor mange
ganger moren formante gutten og ba meg om ikke å slippe ham av syne,
før hun omsider kom seg ut og vekk….
Nå har jeg andre ting og gjøre enn å holde øynene på en vilter
guttunge, og måtte derfor lære hvalpen litt om konsekvenser rimelig
fort….
Og det tok ikke mange minuttene før jeg registrerte at han var på
vei opp på veranda-rekkverket mitt, så her måtte det handles……
Jeg ropte på han og ba ham ta på seg skoene, siden jeg ville vise ham noe. Gjett om han fikk det travelt……
Rett under verandaen ba jeg ham sette seg på kne, og slå knyttneven hardt i asfalten. Jaggu ble det hyl og skrik ut av det…..
Da han hadde hylt fra seg, sa jeg: " Nå satt du på bakken. Tenk
hvor vondt det hadde blitt hvis du falt fra rekkverket der oppe." Han
kikket opp og sluttet å gråte…..
Jeg har ikke turt å fortelle moren hans hvordan jeg kurerte apesyndromet…….
